Det mer enn velkjente problemet knyttet til vestlige lands subsidiering av egne bønder og bruk av importtoll, som fører til en utestengning av de fattigste landene i verden, ble ikke løst og førte til en kollaps i forhandlingene. G20, ledet av gryende makter som Kina, India og Brasil, sammen med andre fattigere land, hadde bedt om en halvering av tollsatsene, og en redusering av subsidiene i Europa og USA med en tredjedel.

Mens EU hadde lagt frem et forslag hvor man nærmet seg kravene, til tross for motstand blant enkelte medlemmer som Frankrike, så nektet USA å rikke på sin landbrukssubsidiering (”Farm Bill”), der det deles ut 75 billioner dollar til amerikanske bønder hvert år.

Det stod hardt mot hardt hele juli, og til slutt måtte WTOs leder, Pascal Lamy, innrømme at det ikke lenger var noe rom for forhandlinger.

Dette er et historisk nederlag. For det første viser det at WTO ikke er i stand til å rå med de handelsproblemer som oppstår i en globalisert verden, og for det andre viser det at landbruk forblir et sentralt problemområde for internasjonal politikk, med håp om at dette fra nå av vil bli behandlet på en annen måte.

I for mange år har overproduksjon i landbruket gitt den vestlige verden inntrykk av at landbruk og mat ikke lengre er noe problem, men det var nettopp fra landbrukssektoren at protestene først kom i 1999 – og da ikke bare fra de fattigste landene – på at systemet ikke bare var svært urettferdig, men også svært lite bærekraftighet for planetens helhetlige miljø.

Jeg mener at den konflikten som synliggjøres i WTO, hvor det tilsynelatende koker ned til ”fattig mot rik”, i hovedsak strander fordi man nærmer seg den på galt vis. Det er en alvorlig misforståelse å tro at landbruksspørsmålene kan sammenlignes med regulær handel og industri, og at de utelukkende kan tenkes fra et økonomisk perspektiv.

Faktisk er landbrukssektorene i utviklede land og utviklingsland likere enn man kunne tro: bønder verden over står hverandre nær. Dette har jeg fått ettertrykkelig bevist gjennom mitt engasjement i Terra Madre, en begivenhet som skal gjentas i oktober.

På Terra Madre er diskusjonsnivået og temaene noen ganske andre enn de som debatteres i WTO, fordi de som snakker er de samme som arbeider med jorda: de har førstehånds erfaring med problemene, og de ser ikke landbruk som en ren utvekslingsverdi med marginal betydning.

Denne gangen har WTO møtt veggen: etter min mening er landbruket en strategisk sektor som burde fritas fra denne typen forhandlinger. Landbruk burde revurderes og sees som en måte å bearbeide global urettferdighet på. Et nytt oversiktelig system burde etableres, en balansert overnasjonal organisasjon.

Jeg tror alle som har pekt på eksisterende problemer kan bidra positivt til debatten, og hjelpe til med å identifisere strategier vi bør følge fremover. WTOs nederlag betyr også at de som alltid har ment at en annen verden er mulig, begynnende med landbruk og mat, burde høres av de som befinner seg i maktposisjoner.

Vi må begynne å tenke på alternative utviklingsmodeller til de som promoveres av Verdensbanken; alt den hadde å si om dette nederlaget var at det betydde et tap 287 billioner dollar på verdensbasis.

Slike figurer brukes som indikasjoner på vekst, men de er meningsløse hvis vi tenker på at matproduksjon er den fremste årsaken (i henhold til FN og FAO –FNs mat- og jordbruksorganisasjon) til ødeleggelser av jordens ressurser.

Ingen tenker på å forlate de ’moderne’ hyper-produktive metodene som er årsaken til dette, heller ikke på å gjøre dem mer bærekraftige. Det er et nådeløst faktum at vi står overfor den mest alvorlige vannmangelen i verdens historie, en massiv fraflytting fra regionene i mindre utviklede land (som igjen fører til store sosiale problemer i byene), fattigdom, forurensning og en situasjon der småbønder i utviklede land også begynner å slite til tross for subsidier.

WTOs historiske nederlag er ikke lenger bare et faresignal; det er et bevis på at vi allerede befinner oss i en betydelig jordbrukskrise. De politiske og økonomiske virkemidlene som er tilgjengelig på verdensbasis trenger en radikal endring.

Først trykket i La Stampa 30. juli 2006

Tilpasset engelsk av Ronnie Richards

Oversatt til norsk av Boel Christensen-Scheel